Turen der ideen ble født på…

I dag var Elsa og jeg hjemme alene. Hun foreslo en sykkeltur og jeg sa nei. Jeg skulle trene. På ordentlig, for å brenne noen kalorier (600 var målet).
Mens jeg har hatt sykkel for å komme meg frem i byen har Bil-Elsa kjøpt seg sykkel ganske nylig. Nå er hun frelst. Elsa blir fort frelst, men det holder sjeldent lengre enn to uker. Denne grensen har hun passert for lengst nå.
Tilbake til sykkelturen. Vi pakket ca 4l vann, brødskiver med nugatti på og telefonene (med GPS!) i vanntette bager (proft). La alt i kurven på bakkebæreren min (praktisk, men ikke like proft). Tok på oss fint sykkeltøy (veldig proft). Og opp på syklene.
Nedover gata til lekeplassen, derfra måtte jeg leie sykkelen min, fordi bremsene ikke er gode nok for den bratte bakken. Rundt to sving til, og så åpnet himmelen seg. Først trodde vi vi kunne søke ly under et bjørketre. Haha. I styrtregnet måtte vi skyte ned enda en bakke før vi kunne stå under en bro. Da var det ingen tørre steder igjen på klærne. Hjem igjen? Neida!
Regnet varte ikke lenger enn et kvarter, så vi kunne sykle opp veien til Myra. Opp. Jeg er helt sikker på at Thor Hushovd ikke hadde lagt merke til stigningen, men det gjorde vi. Fra Myra syklet vi mot Aukland, og ble overrasket at vi var rett på landet bare noen hundre meter etter at vi hadde passert Myra skole. Det gikk riktignok opp og ned, men viktigere her var en annen lærepenge for meg: det er vanskelig når girkassa er en diva. Bytte gir kunne jeg bare når jeg syklet hverken opp- eller nedoverbakke. Det krever en god del planlegging under syklingen! Og i det øyeblikket jeg bommet – jeg brukte mine siste krefter for å komme opp en virkelig slem bakke – mistet jeg kjettingen. Jeg bråstoppet og det var bare såvidt at ikke Elsa kræsjet rett i bakdelen min.
Elsa snudde sykkelen min på hodet (på en alldeles profesjonell måte), satt på kjettingen og dermed satte i gang en diskusjon om hvorfor det var hun som fikk oppgaven. Jeg er absolutt i stand til å fikse kjettingen min selv – etter beskrivelsen av sykkelen min er det vel klart at jeg har måttet gjøre det før? – men når vi sykler sammen er det altså Elsa som er kjettingansvarlig. Vi kom ikke langt på årsakssammenhengen men bestemt oss altså for at vi skulle passe våre egne kjettinger i fremtiden. Ferdig med samtalen hadde vi faktisk ankommet Aukland. Her gjorde Elsa meg oppmerksom på at veien til Skjævestad ville bli litt humpete. Litt. Altså. Neste leksjon i “sykling for dummies”: giring med denne sykkelen fungerer heller ikke på humper. Opp en humpebakke i tredje gir heller ikke. Det ble mye leiing for meg på den strekningen. Enten så gikk det for bratt opp for girene eller for bratt ned for bremsene. Istedenfor hadde vi en ganske god samtale, sola skinte, ingen frittgående bønder jagde oss fra (privat-)veien og den bjeffende kjøteren skremte meg bare sånn middels. Fra Skjævestad til Granestua tok vi den kjappe bilveien og naturen på Granestua skuffet ikke denne dagen heller. Vårtrær, vårbusker, vårvær mellom sol og regn, og vårluft. Granestua var sluttpunktet i den planlagte runden vår, herfra skulle vi sykle tilbake. Et blikk på kartet viste at vi var halvveis til Blakstadheia. Et blikk på klokka at vi hadde god tid. Tar vi utfordringen? Jada! Hvorfor? Jo, Elsas foreldre bor på Blakstadheia, og det skader jo ikke å plukke opp litt skryt og beundring på veien? På sykkelen ti Froland!For å finne veien måtte vi dog spørre en eldre herre som holdt på å rydde selve stua. Han ga oss en beskrivelse og et kart og fortalte at veien til Froland ville være mye mer kjørbar enn den vi var kommet. Det var den ikke. Makan til humper! Enda en gang mistet jeg kjettingen, denne gangen i en humpete oppoverbakke. (Dere husker: sist var det en asfaltbakke) Elsa fikset. Beskrivelsen holdt frem til et lite veikryss i skogen, der et veiskilt pekte midt imellom “til venstre” og “rett frem”. Ut med kartet, men kartet var for grovt, vi fant oss ikke igjen. Heldigvis er verden full av hjelpsomme menn. Enda én kom spaserende forbi og pekte vennlig mot venstre.
Veien ble faktisk bedre, midt i skogen, og turen var en nytelse. Da vi passerte to eikebroer kastet vi oss av syklene og spiste den første delen av nistepakken: brød med nugatti.

Vi satt på de tykke eikebordene, sola lyste gjennom trærne og vannet plasket under oss. Et nydelig måltid på et fantastisk sted. Jaja, og så kom to proffe syklister og raste forbi oss over eikebroene. Litt skremt ble vi, men mest av alt deprimert av tempoet de to syklet på den humpete skogsveien.

Litt etter så vi rullefeltet til Gullknapp – Frolands storflyplass… Kartet viste en liten kort vei mot Blakstadheia langs rullefeltet, og en større lang en. Tøffinger som vi er valgte vi den korte. Vi begynte tross alt å ha det litt travelt.
Det finnes en del barneeventyr som forklarer greit at snarveien kan være både farlig og ta lang tid? Till Eulenspiegel? Den var tysk da, men det finnes helt sikkert en historie om Askeladden med samme moral. Vi husket ingen av dem der og da, derfor bega vi oss uten å nøle på dagens mest eventyrlige sti.

Jeg er sikker på at de to supersyklistene fra eikebroene hadde leid syklene der. Alvorlig talt. Brått opp og ned, humpete til det groteske OG sølete i hver dump. Det får være grenser. Men vi hadde det gøy mens vi ikke bare leide men delvis også bærte syklene!
Da vi hadde passert Gullknapp kom vi til den verdensberømte veien fra flyplassen til hovedveien. Den har faktisk stått i avisa. Skolebussen nektet å kjøre i en perioden fordi veien var så dårlig at det gikk utover kjøretøyet. Da måtte elevene gå. Vel, kjære skolebuss, denne veien var den rene Autobahn sammenlignet med den vi tok noen minutter før!
Tilbake på asfaltveien tok vi løype 10 til Hurvedal, og her gikk det unna! Lett nedoverbakke på pluss- og sterk motvind på minussiden syklet vi fort som lynet gjennom et vidunderlig landskap. Utsikten over myke fjellknauser og grønne åser var enestående. Som om noen hadde vasket Alpene med litt tøymykner (fjellmykner?). Vi syklet forbi romantiske gårdshus, staller, de berømte Froland-traktorene på gårdsplassene, fete åkre og en død hest. Fra Hurvedal til Blakstad var det kun et lite hopp, fra den store rundkjøringen der til svigers en bestialsk oppoverbakke (vi fulgte ikke bilveien pga traffikken), og så steg vi gjennom verandadøra rett inn i stua. Ansiktene var verdt strevet! Der sto vi: to gjennomsvette damer og et eldre par med hakeslepp. Vi fikk kaldt vann og en sittepause, deretter raste vi videre, fordi NÅ hadde vi dårlig tid.
Den kjappeste veien fra Blakstadheia tilbake til start fører via Stoa og sykehuset til Molandsveien. Nedoverbakke nesten hele tiden, vi suste hjemover og rett før Stoa bestemte vi oss for å ha god nok tid til å spise resten av nistepakkene.
Dagens oppsummering: 33 kilometer, 5 timer (ja!), sikkert minst 5 liter svette tilsammen.
For en morsom tur!

Anne