Team Rusty

Oktobertur

fremde79 — Sat, 15 Oct 2011 19:54:59 +0000

Dette har vært et sørgelig sykkelår. Elsa har da vært på sykkelhotell (noe hun absolutt BURDE ha skrevet om), men utover det har syklene stort sett hatt et ensomt liv. Under verandaen eller i garasjen. I første tilfelle utsatt for været og risikoen for tyveri, i det andre i mørket. For et liv. Ikke en gang til jobb har jeg kunnet sykle, fordi morgenrutinene våre krevde bil.
Min sorte dame som Elsa hadde kjøpt på politiauksjonen for 400 NOK ble stjålet i fjor høst. Hun som Elsa hadde pusset opp med så mye kjærlighet. (Og penger). Men fordi Elsa er verdens beste kone, fant hun en helt lik sykkel på Finn.no i våres, og kjørte hele veien til Bryne for å hente den til meg. Jeg er sterkt knyttet til denne sykkelen og ville under ingen omstendigheter ha en annen. (Ikke så sterkt at jeg ikke lot all sorgen fare med det samme jeg fikk en ny, bare den så lik ut). Siden rakk den ikke å kjøre noe særlig, ikke rakk den å bli pusset opp. Bare å bli reparert på verkstedet for 2000 NOK fordi både gir og bremser, hjul og pedaler var ødelagt. Nå ruller den fint, men bør absolutt stæsjes litt opp til neste år.
Elsas sykkel ble solgt til svigermor (som så langt har brukt den én gang), og hun fikk seg en ny, som havnet i garasjen etter to korte turer fordi det ikke går an å gire med den. Og nå venter sykkelen tålmodig på å bli kjørt til Kristiansand hvor den skal repareres på garanti.

Men så trist skulle ikke denne bloggposten bli – så her kommer beretningen av årets første (!) tur!
Elsa og barna reiste til TrimIt, og jeg brukte anledningen til å kaste meg på sykkelen i verdens vakreste solskinnsvær. Riktignok iført heldekkende fleece, fordi den blå streken i gradestokken nektet å klatre over seksgradersmerket. Lue, hansker og vintersko kompletterte looken. (Jeg beundrer damene som har matchende tur-, sykkel- og treningstøy for alle værtyper, men jeg brukte altså både sort, grått og lilla, fordi det var det jeg fant – NÅ er jeg rosa blogger! (eller var jeg allerede det da jeg snakket om å stæsje opp sykkelen?))

Til turen da:
Gjennom Gunhildsboveien til Myra – allerede det var anstrengende: ikke le av formen min!
Fra Myra til Bråstad. Jeg elsker denne veien. Helt til Lille Omholt. Skogen er trollsk og veien minner så avgjort om Tiny Wings. To hobbysyklister, åpenbart et eldre par, syklet først bak og så forbi meg. Og mens jeg følte mitt sårete konkurranseinstikt kicke inn, traff solskinnet meg med erkjennelsen om at en lørdagsmorgen ikke er en kamp. Ikke et kappløp. Ikke et spørsmål om dem eller meg. Og med følelsen av at det var fint at de også hadde en deilig solskinnstur.
Om jeg nå, etter noen timer, fremdeles hadde følt meg som et bedre menneske, hadde jeg skrevet en bok om denne erfaringen og ikke en bloggpost. Men jeg er altså mitt gamle selv igjen, og foreløpig er det ingen selvhjelpsbok å vente av meg.
Turen gikk uforstyrret av flere visdomsblitz videre til Bjorbekk (nå må du ikke le igjen – ja, jeg brukte GPS), og sola unnte meg et vakkert bilde fremfor en tanke denne gangen.

Strekningen derfra til Strømmen er vel i grunn god intervalltrening også, korte oppoverbakker, hvoretter man kan suse nedoverbakke og kunne fått en tipptopp fønfrisyre hadde det ikke vært for lua.
Veien inntil roklubben fører til havet, men den som allerede gleder seg til å rulle langs vannkanten må oppover bakken igjen, før man kommer tilbake til vannet ved Plankemyra. Men herfra! Langs havet til Barbu! Ved Gard legger jeg inn en pause, ligger i sola, tar bilder, merker da at sola begynner å bli omringet av nokså mørke skyer. Spiser en turbar og tenker på å få meg norsk pass. (Men det var ikke kvikklunsj, så jeg sier meg fornøyd med å være EU-borger.)

Nedenfra er det ikke like varmt som ovenfra, så pausen blir avslappet men kort. Ingen guddommelige tanker her heller. Faktisk blir det ikke flere under hele turen – for dem som eventuell venter.
For å komme til Barbu må jeg passere Pollen og dere kan gjerne minne meg på det neste gang: Uten make-up og med bamsefleecebukser føler man (jeg) seg fort utilpass blant blide søndagskledde sørlandsfamilier som ikke er på vei til kirken men til kjøpesenteret, like festlig kledd.
Så da råkjører jeg igjennom, håper at ingen kjenner meg igjen.
Istedenfor å bruke veien langs Langbrygga bortover til Barbu for å nyte utsikten til Tromøya, tenker jeg allerede på den bakken som kommer nå. Og den kommer. (Kan noen sjekke hvor mange høydemetre det er?).
Jeg kommer meg opp, som alltid. Like forbannet, som alltid, over at det ikke finnes politisk vilje til å jevne ut det norske landskapet for å legge tilrette for oss syklister, som tross alt er mange.

Og så slutter bloggen like trist som den begynte, fra “ikke tid” til “ikke flatt”, med en solstråle eller to imellom.

Formålet

elskii — Thu, 05 Aug 2010 17:12:52 +0000

Hvorfor sykler jeg så mye? 4. januar 2010 måtte jeg omsider kapitulere og sykemelde meg 100%. Jeg hadde da forsøkt meg på 10% og 50% sykemelding fra jobben i 8 mnd totalt. Det hjalp ikke på når butikken min ble underbemannet og ingen nestleder å dele ansvaret med lenger. Det er ikke enkelt å forsøke å strekke til på jobb som butikksjef når man må jobbe mindre og mindre pga betennelser. På slutten slet jeg meg helt ut med å prøve å skvise 200% arbeid inn i 50% arbeidstid. Stressnivået eksploderte og til slutt sa jeg nok er nok. Det er ikke enkelt å gå fra så mye arbeid, så mye ansvar, så mange mennesker som er avhengig av deg, setter pris på det du gjør, til å ikke gjøre noe annet enn å vente på fysioterapeuttimer 2 ganger i uken, lage nistepakker om morgenen til familien, bringe og hente dem på jobb og skole. Er ikke like meningsfullt. Mens vinteren herjet med all sin snø, kulde og mørke forsøkte fysioterapeuten å få beina i litt bedre stand men det var ikke mye forandring å kjenne etter 3 mnd’s intens behandling. Etter røntgen ble hælspore konstatert. Mer om Hælspore. Da fysioterapeuten avsluttet sin behandling (uten noe særlig suksess) i begynnelsen av mars ble det ganske tøft. Hva skulle jeg gjøre nå? Lege henviste meg til ortoped og der er jeg nå – 4 mnd’s ventetid på time og ca 2 mnd’s ventetid deretter til operasjon – hvis han gir grønt lys på det. Deretter ble jeg forlatt for meg selv. Etter noen ukes grubling fant jeg ut jeg skulle begynne å sykle. Det er det eneste som er skånsomt nok for føttene mine. Jeg ønsket meg ny sykkel i bursdagsgave fra Anne og mine foreldre – og fikk det grønne lynet her — bildet er av en rød sykkel men min er altså grønn – skal få lagt ut bilde av den snart Jeg ville ikke bruke så mye penger på sykkel i første omgang fordi jeg var usikker på om jeg ville like det, og ikke minst få det til. Selv om jeg ikke får så veldig høy gjennomsnittsfart på den så har den vært en lojal venn hittil. Det å begynne å sykle med min bein-muskulatur var en heftig prøvelse. Jeg kavet avgårde og måtte leie sykkelen opp hver eneste oppoverbakke jeg traff på. Det var ingen tvil at muskulaturen min sammen med stive sener var på bunnivå. Jeg hadde bestemt meg for å ikke gi opp og fortsatte tålmodig med turer ca annen hver dag. Det var kaldt men det var utrolig deilig å få frisk luft og hodet ble klarnet godt opp i vinden Den dagen da jeg gikk fra 1t 15m på 10km’s turen til 45min var stor! For mange er det ingenting men for meg var det en stor seier – jeg var i gang – fikk det til – og merket fremgang! Det er fascinerende å ta innover seg gevinsten av fremgang. Hva det kan gjøre med sinn, holdning og kroppen. Det er ingen tvil at kroppen trenger det. I oktober 2009 sluttet jeg å røyke og det var ikke lett. I januar ble jeg beordret til å ligge mest mulig på sofaen i 2 mnd. Det likte kroppen min dårlig og la på seg altfor mange ekstra kilo – disse skal nå bort! Etter flere uker med streving og frustrasjon så kjøpte jeg meg sykkelsko og klikkpedaler og det fikk virkelig fart på syklingen! Jeg følte jeg fikk brukt musklene mye mer riktig og plutselig suste jeg opp bakkene – for et rush det var! Plutselig var 10km’s turer en spøk og jeg gav meg ikke før det sto 25+ på sykkelcomputeren. Det vil si ca 2 timers turer. (jaja, grønne lynet er ikke akkurat noe lyn…) Mitt neste steg er å prøve meg på mer kondisjonstrening og det er en utfordring for hælene men jeg er fryktelig treningsmotivert og går alltid for full Jeg oppdaterer selvsagt utviklingen etterhvert! Elsa

Motteberget på Tromøya

fremde79 — Sat, 24 Jul 2010 09:16:49 +0000

Vår siste felles ferieuke har begynt, og vi våkner på Hove Camping og lurer på hva vi skal gjøre av oss. Sykkeltur, kommer vi på, så klart!

Forrige uke prøvde vi å komme oss til Motteberget med bil, til mat og konsert, men vi måtte gi opp da vi så bilkøen hele veien fra Kongshavn til Skare. Men nå er det midt i uka, Tromøya ligger fredelig i sola, merkelig stille mellom Hovefestivalen, båtracene og Canal Street.

Vi er litt mer avslappet med forberedelsene denne gangen. Vann tar vi med. Sykkelhjelmer. That’s it. Jeg har fått en del kritikk i det siste for slak bruk av sykkelhjelm. Sebastian synes det er for farlig, Elsa synes jeg er et dårlig forbilde uten. Denne gangen altså med: Anne, det røde lynet.

Fra Hove sykler vi til Bjellandstrand, en snarvei fører oss gjennom en diger eiendom, der det står DNB NOR på med mange små og store hus og en lokalpolitiker med familie, men til Motteberget kommer vi ikke derfra, vi må opp til Sandnes skole, nestenÅmdalsøyra, og så inn mot Skare og Motteberget (der står det et skilt!). Anne tok oss med på en “omvei” fordi hun hadde en logisk tanke inne i seg da vi kjørte men innså etter påpekning fra Elsa at den ikke var så klok allikevel, siden det var blindvei.

Motteberget er fantastisk.

Vi sitter på brygga i sofa og lenestoler, og koser oss med sjømat (de voksne) og calzone (barnet). Elsa får hvitvin. Mens vi venter (lenge, riktignok) kan vi observere to Oslosmåbarnsfamilier som er bohemeaktige og stilige, en Arendalsfamilie med strutthårete gutter og en nokså trøtt far, og noen stivpyntede halvgamle blondiner med for lite klær som har fått for mye sol. De fniser for høyt, drikker et eller annet mousserende og ser derfor ut som en merkelig blanding av Hotel-Cæsar familien og en gjeng tenåringer. Kristiansand, tipper jeg.

Sebastian er nå en liten sykkelgud. Ingen klager. Vi har nå syklet 16km og han tar et kappløp med meg de siste 200 metrene til Motteberget! Oppoverbakke sykler han ikke, han danser. Og når vi er andpustne, smiler han og løfter armene til seiersposen

Enn så lenge så er veier som disse en utfordring når man sykler med barn. Biler tar lite hensyn og svinger ikke akkurat ut litt når de passerer oss. Norge må se til sykkelvennlige land som Danmark og Nederland og begynne å lage plass for syklistene her i landet.

Rett før vi kommer tilbake til campingplassen, vet Elsa om en bitteliten badestrand der vi kan kjøle oss ned uten badetøy. Det har vi jo ikke med oss. Men stranden ligger avsides, ingen mennesker å se. – Bare at det ikke blir dypt. 50m uti står vi, nakne, med anklene i vannet. Båtene durer forbi, og selv om ingen passerer stranda på land, er ikke nabostranda med all sine gjester lengre unna enn 100m. Og da vi har funnet ut av det og peller oss innover mot land igjen, kommer så klart to middelaldernde damer forbi…

Etter dagens blotting sykler vi hjemover og Elsas lille data på styret teller hele 28km! Turen tok 4 glade timer

Annes sykkel

fremde79 — Sat, 03 Jul 2010 16:42:51 +0000

Annes sykkel:
Vi lovte å skrive noe om syklene våre også. Her kommer altså et par bilder og en beskrivelse av Annes sykkel.
Jeg har en Biltema-sykkel. Mer enn det vet jeg i grunn ikke om sykkelen min, så dere får kikke litt nøye på bildene, kanskje dere som er proffe kan si noe mer presist Fra før har jeg gode erfaringer med billig-sykler, så hvorfor ikke, tenkte jeg for to år siden.
Her er altså sykkelen i sin helhet:

Som dere ser så er dette litt av en racer Anne har…

Sjekk den flotte lykten. Den kan forøvrig ikke
slåes av. Den blinker konstant.

De girene har fått mange banneord slengt etter seg..
Og ja, én ting til vet jeg om sykkelen: jeg kjøpte en kurv for den i Tyskland. En sånn som man setter på pakkebæreren, ikke på styret der den gjør sykkelen mer ustabil. Veldig praktisk. Har dog lite å si for kjøreegenskapene…
Helt fra begynnelsen hadde jeg problemer med tre kjerneområder ved denne sykkelen: bremser, gir og lys. Bakbremsen er så svak at den kun bremser i oppoverbakke, forbremsen er sånn middels. Jeg kan gire kun på asfaltveier, som går hverken opp- eller nedoverbakke (se første blogginlegget!), og av og til går det også galt. Da kommer ikke giret inn, det knirker og knurrer, og ganske ofte hopper da kjettingen av og setter seg fast (og er Elsa i nærheten, så fikser hun det ). Lyset er bare alltid på. Bryteren, eller hva man kaller det, virker ikke.
Denne våren hadde Elsa tenkt å gjøre meg glad (og sykkelturglad), og leverte sykkelen til biltema, for å fikse feilene, og for våroppussing. Førstnevnte var gratis, sistnevnte 200 NOK. Et godt tilbud. De beholdt sykkelen noen dager, og så kunne jeg hente den, skinnende rent.
Etter det hadde jeg problemer med tre kjerneområder:

bremser, gir og lys.

I noen dager virket både bremsene og girkassa greie (lyset sto fremdeles på), etter det var alt som før.

Hove-Bjellandstrand-Kink_i_ryggen: denne gangen med barn

fremde79 — Sat, 26 Jun 2010 16:17:06 +0000

I går snakket Elsa fremdeles om turen Hove-Tromøy Nord – den var så fin. Det var riktignok for ganske lenge siden. Her er våre forklaringer (bortforklaringer, unnskyldinger, utflykter): Virusinfeksjon Elsa, Virusinfeksjon Sebastian, Virusinfeksjon Anne, forstuet håndledd Sebastian. I den rekkefølgen. Men søndag morgen var vi KLARE! Etter en stund i hvert fall. Først måtte Elsa pakke på en meget profesjonell måte, så måtte jeg ha på meg make-up (i skogen, ja), så måtte… Jaja, dere skjønner tegningen. Elsa blir mer og mer “stressa” siden Tyskland – England skal spille kl 16 og det er utilgivelig å komme for sent til dette.. Omsider kom vi oss av gårde. På den fine veien fra Hove langs vannet, innerskjærs. Så på hovedveien, til fotballbanen, siden Sebastian var blitt lovt en stopp med taktisk pasningstrening. Fra hovedveien rett til venstre inn til Hove leir – Hove leir? Det samme Hove leir som gjester Hovefestivalen? Joda. Og: Neida. En skremt tenåring bjeffer til Elsa, at her er det ikke adgang lenger. Med tålmodigheten for tenåringer smurt godt inn av denne opplevelsen syklet vi videre, med sikte på veien langs Herregaarden til Bjellandstrand. Nye vakter. Elsa stopper og sender meg frem for å utrede muligheten for videre ferdsel. Jeg skjønner hvorfor når jeg ser på rynken i panna hennes. Blid som sola trer jeg frem og ber pent om ovennevnte opplysninger. Nei, det er ikke vanlig ferdsel gjennom denne veien i dag heller, men siden vi er en familie på sykkel og ser ikke ut som festival-snyltere, får vi velvilje fra denne storvokste guttungen med walkie talkie, og dermed lov til å passere. Det betyr jo ikke at vi får like mye velvilje fra tenåringene som sitter i store klynger og venter på anledningen til å sjekke inn. Med tenåringstypisk omtanke for resten av verden spaserer de inn og ut av veien, slik at Sebastian nesten blir løpt ned. Og mens Elsa ser på vårt allerdyrebareste, sklir sykkelen hennes ned asfaltkanten, sykkelskoen, i klikkpedaler, (jeg har aldri stolt på disse greiene!) slipper ikke taket fort nok og Elsa velter med et brak (liten overdrivelse.. hun sto nesten stille i utgangspunktet) Ingen av de hundre tenåringene tør å le. Men snille leser som du er, sier du ifra dersom bilder/videosnutter av denne episoden dukker opp på nettet? Du, oppmerksomme leser, har kanskje også lagt merke til at det ikke har forekommet humpete veier i dette innlegget enda? Bare vent, de kommer! And not just anywhere… Men enn så lenge sykler vi avslappet på asfalt, sola skinner, og det føles som om vi ruller oppoverbakke også. Da vi passerer Bjellandstrand Gård bestemmer vi oss for å spise der på veien tilbake. Dette for å spare tid. Vi hadde nemlig en streng tidsplan, turen var begrenset av kampen England-Tyskland klokka fire. Bak Tromøy kirken fører Elsa oss inn til høyre i skogen, forbi et hyttefelt. Hyttene sees ikke, men en bil bak annethvert tre. Dette treet her syntes vi var spesielt bemerkelsesverdig. Kort etter vil Elsa vise oss sjøen. Så klart kan vi sykle over rullesteinene! Eller ikke. Men bare etter omtrent hundre meter spotter jo Elsa en helt fin sykkelsti – heldigvis!
Her er den:

Så blir stien jo heldigvis bedre igjen. Utsikten var verdt strevet! Og ikke lenge etter kommer vi til stranda, også den lovet til barnet. Strand og strand. Det er jo rullestein der. Vondt og vanskelig å komme seg i vannet. Kaldt er det også. En vennlig eldre herre gjør oss oppmerksom på at sandstranda bare er 100m unna. Flaks! Her er den: Vannet er jo fremdeles kaldt. Men Sebastian og jeg kommer oss inn, og Elsa ser pen ut på stranda – som vanlig. Det tar bare noen minutter før noen av hennes venner også kommer. Kult. Jeg så tjukk som aldri før får lov å hilse på Elsas venner – i bikini. Vel vel. Ut av vannet. Og så kommer den særnorske delen: hvordan få på tørre klær på en overfylt strand uten at NOEN kan se et SNEV av det som er under bikinien. Det går bra med underbukse, bh og genser – tror jeg. Og så kommer buksa. Hvis du, snille leser, tror at Elsas fall med sykkelen foran 100 tenåringer va

r pinlig, så hør her nå: Det blir vanskelig å komme med fuktig hud full av sand inni de trange buksene, sier jeg til Elsa. Jeg drar dem opp til lårene mens jeg sitter i sanden, så må jeg stå opp for å kjapt dra den opp det siste stykke. Kjapt ja. Da står jeg på stranda, buksa rikker seg ikke. Elsa og jeg drar med all kraft, enda ingen bevelgse i riktig retning. 100 mennesker rundt. Fremmede, Sebastians lærer, og Elsas venner. Vel, for å holde historien kort: vi greier det omsider. Med forente krefter. Vi kunne ikke annet enn le Turen tilbake gjennom skogen til Bjellandstrand Gård går overraskende fort. Og så blir det mat. God mat. Elsa møter en av sine irriterende venner, Sebastian hilser på alle dyrene (én kanin, én geit, én gris). Siden han glemmer fruktsalaten sin, går jeg bortover. Må så klart også hilse på. Og kommer ikke opp igjen. Kink i øvre ryggen. Da står jeg stiv som en pinne. Vi velger den korteste veien tilbake. Via herregården og så langs vannet – ytterskjærs.

Elsa sier veien blir litt humpete og er bekymret for min rygg. Jeg er også bekymret for ryggen min. Men jeg vil komme meg hjem så fort som mulig og sier at stien er jo helt grei, vi har tatt den før. Jaja. Det er forskjell på den følte humpetheten med eller uten vond rygg. Det må du,snille leser, bare vite. (VIDEO?) De få hundre meter til veien blir bredere og glattere igjen har aldri vært lengre. Eneste lyspunkt: en tenåringsjente på vei til

Hovefestivalen med ca 3 kubikkmeter bagasje, som sutrer i telefonen (antagelig til mamma) med gråtkvalt stemme: Ja men det er jo så tung… Lurer på om det var mamma som pakket. Eller om den søte tenåringen kanskje har tømt klesskapet til storesøster også? Jaja, nok med å mobbe tenåringer for i dag. Vi rakk fotballkampen – og vi vet jo alle hvordan det gikk! 4-1 for Tyskland, og England er ute! Det er aldri så lite vanskelig når halvparten av familien heier på det ene og halvparten for det andre laget Jeg hørte på kampen liggende på ryggen. Men så lenge de vinner… Sluttresultat: Sebastian hadde (selvrapportert) en fin tur sammen med oss, på ca 15 km. Den var tenkt til å være litt lengre, og endte litt smertefullt, men var gøy for det om!

Hove – Tromøy Nord

elskii — Mon, 31 May 2010 16:21:45 +0000

Jeg dro ut på tur alene etter å ha jobbet litt med campingvognen vi har på Hove Camping.
En av de tingene jeg elsker å gjøre er å utforske nye veier med sykkelen. Jeg har bodd i Arendal i 23 år og de siste månedene har jeg oppdaget mye nye områder fra sykkelsete.

Jeg hadde bestemt meg for å ta en rolig men litt lengre sykkeltur.
Beina var litt slitne etter 80km forrige uke og en aktiv helg men jeg
hadde veldig lyst å komme meg ut i godværet.Før start satt jeg
meg ned på stranden ved Hove og spiste en banan og yogurt.
Stranden trenger litt påfyll denne sesongen, ellers kommer det til å gro trær. Er jo
komisk å tenke på at Vidar (Campingsjefen) skal slå gresset på
stranda i sommer…

Jeg begynte først på den vanlige turen langs sjøen men bestemte meg fort for å prøve nye stier her og der, for å bli mer kjent med området. Noen av de nye stiene var så kuperte at jeg måtte leie sykkelen av og til (se kart), men den gikk langs sjøen, og langs hus og områder jeg aldri hadde sett før. Det var ikke noe superlang tur men det gir allikevel et lite gledeskick hver gang et nytt område utforskes

Noe av det viktigste når man er på oppdagelsesferd fra sykkelsetet (hør på proffen!) er å ha øynene åpne for nye muligheter og stier som plutselig går inn i skogen. Ca 50m før Bjellandstand Gård går det en sti inn til høyre. Det ser ut som man sykler rett opp til hyttene der men den tar svakt til høyre rett før den hytten som er rett imot deg og der kommer du inn i eventyrland. Det er så vakkert! Jeg måtte jo selvsagt stoppe og ta bilde..

Tar du denne stien så sykler du tilbake retning Hove.
Jeg måtte jo selvsagt sjekke hvor langt den gikk så jeg syklet innover.. og det er litt av en følelse må du tro! Duften av skog, blomster og ikke minst susen fra havet som går parallelt 100 meter østover. Jeg tok litt til venstre her og høyre der for å sjekke ut mulighetene for å kunne sykle lengre sørover enn stien gikk men fant ingen løsning enn så lenge. Jeg endte til slutt opp på hovedveien igjen ved hytteområdet og kjørte tilbake mot Bjelland. Det ble en slags sirkelkjøring Jeg passerte Bjelland og kom inn på en nydelig fin skogsvei som tok meg 3-4 km nordover i skogen. Her kunne jeg se at det var masse forskjellige muligheter, en innsjø vestover og havet østover, alt ettersom hva du liker Jeg vil tro her er det lurt å ha med seg fin lunsj og ha en lang pause ved havet. Dette skal vi teste mer ut til helgen som kommer da vi skal ut igjen på oppdagelsesferd, jeg og Anne. Etter en stund kikket jeg på GPS’en og innså at jeg var straks ved ferdens ende, altså så langt nordover jeg kunne komme. Jeg kunne høre en vrimmel av unger som skrek og lo innover i skogen der og ble såpass nysgjerrig at jeg syklet mot lydene. Det var en skoleklasse som var på sykkeltur og de førte meg til et vakkert sted der man kunne bade og sole seg…og for en utsikt!

Jeg hadde nå syklet ca 10km nordover fra Hove og synes det var nok for i dag. Jeg syklet nesten den samme turen tilbake igjen men forsøkte hele tiden å være nærme sjøen.
Lykkelig og svett kom jeg tilbake til campingen 45 minutter senere
Det vil komme opp et kart her, dette tar bare litt tid å lage for meg…+ jeg tar bildene med iPhone men innser at det tar seg ikke helt bra ut når jeg bruker bildene her.. .får prøve å ha med meg ixus’en neste gang.

Elskii

Hove

elskii — Fri, 28 May 2010 14:13:26 +0000

Test fra iPhone. WordPress app.
Bilde fra en av mine absolutt favorittsteder å sykle – HOVE

Turen der ideen ble født på…

elskii — Sun, 23 May 2010 13:49:44 +0000

I dag var Elsa og jeg hjemme alene. Hun foreslo en sykkeltur og jeg sa nei. Jeg skulle trene. På ordentlig, for å brenne noen kalorier (600 var målet).
Mens jeg har hatt sykkel for å komme meg frem i byen har Bil-Elsa kjøpt seg sykkel ganske nylig. Nå er hun frelst. Elsa blir fort frelst, men det holder sjeldent lengre enn to uker. Denne grensen har hun passert for lengst nå.
Tilbake til sykkelturen. Vi pakket ca 4l vann, brødskiver med nugatti på og telefonene (med GPS!) i vanntette bager (proft). La alt i kurven på bakkebæreren min (praktisk, men ikke like proft). Tok på oss fint sykkeltøy (veldig proft). Og opp på syklene.
Nedover gata til lekeplassen, derfra måtte jeg leie sykkelen min, fordi bremsene ikke er gode nok for den bratte bakken. Rundt to sving til, og så åpnet himmelen seg. Først trodde vi vi kunne søke ly under et bjørketre. Haha. I styrtregnet måtte vi skyte ned enda en bakke før vi kunne stå under en bro. Da var det ingen tørre steder igjen på klærne. Hjem igjen? Neida!
Regnet varte ikke lenger enn et kvarter, så vi kunne sykle opp veien til Myra. Opp. Jeg er helt sikker på at Thor Hushovd ikke hadde lagt merke til stigningen, men det gjorde vi. Fra Myra syklet vi mot Aukland, og ble overrasket at vi var rett på landet bare noen hundre meter etter at vi hadde passert Myra skole. Det gikk riktignok opp og ned, men viktigere her var en annen lærepenge for meg: det er vanskelig når girkassa er en diva. Bytte gir kunne jeg bare når jeg syklet hverken opp- eller nedoverbakke. Det krever en god del planlegging under syklingen! Og i det øyeblikket jeg bommet – jeg brukte mine siste krefter for å komme opp en virkelig slem bakke – mistet jeg kjettingen. Jeg bråstoppet og det var bare såvidt at ikke Elsa kræsjet rett i bakdelen min.
Elsa snudde sykkelen min på hodet (på en alldeles profesjonell måte), satt på kjettingen og dermed satte i gang en diskusjon om hvorfor det var hun som fikk oppgaven. Jeg er absolutt i stand til å fikse kjettingen min selv – etter beskrivelsen av sykkelen min er det vel klart at jeg har måttet gjøre det før? – men når vi sykler sammen er det altså Elsa som er kjettingansvarlig. Vi kom ikke langt på årsakssammenhengen men bestemt oss altså for at vi skulle passe våre egne kjettinger i fremtiden. Ferdig med samtalen hadde vi faktisk ankommet Aukland. Her gjorde Elsa meg oppmerksom på at veien til Skjævestad ville bli litt humpete. Litt. Altså. Neste leksjon i “sykling for dummies”: giring med denne sykkelen fungerer heller ikke på humper. Opp en humpebakke i tredje gir heller ikke. Det ble mye leiing for meg på den strekningen. Enten så gikk det for bratt opp for girene eller for bratt ned for bremsene. Istedenfor hadde vi en ganske god samtale, sola skinte, ingen frittgående bønder jagde oss fra (privat-)veien og den bjeffende kjøteren skremte meg bare sånn middels. Fra Skjævestad til Granestua tok vi den kjappe bilveien og naturen på Granestua skuffet ikke denne dagen heller. Vårtrær, vårbusker, vårvær mellom sol og regn, og vårluft. Granestua var sluttpunktet i den planlagte runden vår, herfra skulle vi sykle tilbake. Et blikk på kartet viste at vi var halvveis til Blakstadheia. Et blikk på klokka at vi hadde god tid. Tar vi utfordringen? Jada! Hvorfor? Jo, Elsas foreldre bor på Blakstadheia, og det skader jo ikke å plukke opp litt skryt og beundring på veien? På sykkelen ti Froland!For å finne veien måtte vi dog spørre en eldre herre som holdt på å rydde selve stua. Han ga oss en beskrivelse og et kart og fortalte at veien til Froland ville være mye mer kjørbar enn den vi var kommet. Det var den ikke. Makan til humper! Enda en gang mistet jeg kjettingen, denne gangen i en humpete oppoverbakke. (Dere husker: sist var det en asfaltbakke) Elsa fikset. Beskrivelsen holdt frem til et lite veikryss i skogen, der et veiskilt pekte midt imellom “til venstre” og “rett frem”. Ut med kartet, men kartet var for grovt, vi fant oss ikke igjen. Heldigvis er verden full av hjelpsomme menn. Enda én kom spaserende forbi og pekte vennlig mot venstre.
Veien ble faktisk bedre, midt i skogen, og turen var en nytelse. Da vi passerte to eikebroer kastet vi oss av syklene og spiste den første delen av nistepakken: brød med nugatti.

Vi satt på de tykke eikebordene, sola lyste gjennom trærne og vannet plasket under oss. Et nydelig måltid på et fantastisk sted. Jaja, og så kom to proffe syklister og raste forbi oss over eikebroene. Litt skremt ble vi, men mest av alt deprimert av tempoet de to syklet på den humpete skogsveien.

Litt etter så vi rullefeltet til Gullknapp – Frolands storflyplass… Kartet viste en liten kort vei mot Blakstadheia langs rullefeltet, og en større lang en. Tøffinger som vi er valgte vi den korte. Vi begynte tross alt å ha det litt travelt.
Det finnes en del barneeventyr som forklarer greit at snarveien kan være både farlig og ta lang tid? Till Eulenspiegel? Den var tysk da, men det finnes helt sikkert en historie om Askeladden med samme moral. Vi husket ingen av dem der og da, derfor bega vi oss uten å nøle på dagens mest eventyrlige sti.

Jeg er sikker på at de to supersyklistene fra eikebroene hadde leid syklene der. Alvorlig talt. Brått opp og ned, humpete til det groteske OG sølete i hver dump. Det får være grenser. Men vi hadde det gøy mens vi ikke bare leide men delvis også bærte syklene!
Da vi hadde passert Gullknapp kom vi til den verdensberømte veien fra flyplassen til hovedveien. Den har faktisk stått i avisa. Skolebussen nektet å kjøre i en perioden fordi veien var så dårlig at det gikk utover kjøretøyet. Da måtte elevene gå. Vel, kjære skolebuss, denne veien var den rene Autobahn sammenlignet med den vi tok noen minutter før!
Tilbake på asfaltveien tok vi løype 10 til Hurvedal, og her gikk det unna! Lett nedoverbakke på pluss- og sterk motvind på minussiden syklet vi fort som lynet gjennom et vidunderlig landskap. Utsikten over myke fjellknauser og grønne åser var enestående. Som om noen hadde vasket Alpene med litt tøymykner (fjellmykner?). Vi syklet forbi romantiske gårdshus, staller, de berømte Froland-traktorene på gårdsplassene, fete åkre og en død hest. Fra Hurvedal til Blakstad var det kun et lite hopp, fra den store rundkjøringen der til svigers en bestialsk oppoverbakke (vi fulgte ikke bilveien pga traffikken), og så steg vi gjennom verandadøra rett inn i stua. Ansiktene var verdt strevet! Der sto vi: to gjennomsvette damer og et eldre par med hakeslepp. Vi fikk kaldt vann og en sittepause, deretter raste vi videre, fordi NÅ hadde vi dårlig tid.
Den kjappeste veien fra Blakstadheia tilbake til start fører via Stoa og sykehuset til Molandsveien. Nedoverbakke nesten hele tiden, vi suste hjemover og rett før Stoa bestemte vi oss for å ha god nok tid til å spise resten av nistepakkene.
Dagens oppsummering: 33 kilometer, 5 timer (ja!), sikkert minst 5 liter svette tilsammen.
For en morsom tur!

Anne